lørdag den 17. december 2011

Rudolf Nielsen 1925
Storby-natt

Jeg går og drømmer i den lange gate
på bunden av den milevide by.
Så langt jeg øiner løper denne flate,
som skinner med en glans lik valset bly
i skjæret fra de høie buelamper.
For det er natt. Og det er lyst og godt
her nede på de asfalterte dybder.
Forlengst er dagen og dens mørke gått.

Nu er tiden da de gode sover.
En klokke slår den annen time inn.
Det runger langsomt fra et sted høit over
de mange buelampers hvite skinn.
Som i en veldig tunnel klinger lyden
av mine skritt imellem vegg og vegg.
En kvinne smyger hånden i min lomme
og henger ved mig som en sulten klegg.

En prikk av lys blir synlig langt derhenne
hvor gaten ender i en loddrett sprekk.
Det dirrer av en lyd jeg skulle kjenne...
Og prikken blev en bil. Men den er vekk.
Jeg hører motorsurret langsomt svinne
langt inne mellem disse tause hus.
Men fjernt som fra en kjempestor konkylje
slår byen ut sitt monotone sus.

Og varm av lykke går jeg her og kjenner
i dette dyp har jeg mitt hjem, min rot.
For her er allting skapt av mennskehender -
fra lyset ned til stenen ved min fot.
Her blinker ingen stjerner gjennem natten
som stumme trusler om en evighet,
her hvisker ikke mulmet mot mitt øre
sin uforståelige hemlighet.









 Nøkur orð frá gamla, norska kommunistinum, ið sjálvur doyði sera ungur.
Sjálvt um eg eri uppvaksin við sjógv og haga og bert havi búleikast eitt 20 ára skeið í stórbýnum, so sigur Rudolf Nielsen mær nógv.
Gott vikuskifti
Og góðan 4. adventssunnudag.

søndag den 4. december 2011

Túrur inn í Dal 
Áðrenn kavin kom


 Eini nýgg hús við vegin?
 Kanska Pippi er flutt inn?
 Grannahúsini eru vøkur í síni skirvisligheit

 og myrkrið kom
og sjálvur prinsurin Henrik eigur okkurt minni herumleiðir. Hann skuldi koyra framvið á vitjan síni, og hvør løkur fekk stoypt ein kant so prinsurin kundi ganga trygt framvið....
og friður valdar undir lonini.
Kúgvin og hesturin eru innandura ....